Norski fræðimaðurinn Fredrik Heffermehl hefur skrifað talsvert um störf norsku Nóbelsnefndarinnar á liðnum áratugum og verið gagnrýninn á ýmsar af ákvörðunum hennar. Hann gaf m.a. út bókina „Nobels Vilje“, þar sem færð eru rök fyrir því að margar af úthlutunum síðustu ára gangi gegn stofnskrá sjálfra Nóbelsverðlaunanna. Um það má betur lesa hér.
Heffermehl flutti stutt ævintýri í norska ríkisútvarpinu í tilefni af heimsókn Obama bandaríkjaforseta. Það má lesa hér á eftir á frummálinu:
Det var en gang en konge, den gang landene var små og det var fisk og jord til alle. En vakker dag kom to våpensmeder til slottet og fortalte kongen hvordan han kunne utstyre sine menn med brynjer av flettet jern, da ville ikke sverd og spyd bite og han kunne få mer land og flere undersåtter. De to fikk rundelig betalt og de reiste straks videre.
I neste land var det en god konge som ikke likte sverd og brynjer, og var godt fornøyd uten mer av land og undersåtter. Men de to våpensmedene kunne fortelle om nabokongen som spisset spyd og sverd og smidde brynjer. Nå lyttet også denne kongen, han takket og de to fikk enda mer rundelig betalt før de reiste videre.
De to våpensmedene hadde nå lært en lekse, de kunne få både gull og gaver om bare alle konger kjente frykt for hverandre. Menneskene led i de stadige krigene; der hærmennene for frem forsynte de seg med korn og kyr og kvinner og kongene skjønte nå at det var bare en vei til å trygge seg, man måtte ha de høyeste murene og de sterkeste våpnene. Folk led under skattene, men det var ikke noen annen vei.
Stolte konger sto i spissen for stadig flottere militærparader. Og de sto der alltid med klærne på, så det kom aldri noe lite barn og spurte hvorfor kongen, tross alle pengene han hadde betalt til våpensmedene, var så naken og sårbar.
Men til slutt var det likevel noen store barn rundt om i landene som trodde de kunne få slutt på krigene. De mente at konger på hærtokt heller burde få straff enn rikdom og ære. Landene må samarbeide og vise hverandre tillit, det vil vi alle tjene på, sa de. Men nå hadde krigerne og våpensmedene fått overtaket i alle land. Og de passet godt på slik at frykten hele tiden holdt seg større enn tilliten mellom verdens konger.
Det var tungt å tale våpensmedene midt imot, men så hendte det en dag etter mange hundre år at den rikeste mannen i verden syntes det var både galt og dumt med alle krigene. Han ville bryte forbannelsen over menneskene med en pris til den som hvert år hadde gjort mest for å fri dem fra våpensmedene.
Men den rike mannen skulle snart dø, han måtte finne noen han kunne be om hjelp med å gi bort prisen sin. Heldigvis fantes det den gang et lite og fredelig folk langt nord i verden, som skjønte hans store tanke bedre enn alle andre folk. Det lille landet takket for tilliten, det følte seg beæret og lovet at det alltid skulle hedre den gamle mannen og hans klokskap.
Slik gikk det også, lenge. Prisene gikk til folk som ville fri menneskene fra våpensmedene. Men krigene fortsatte, de ble større og verre og den rike mannens store tanke kom i forfall, også i det lille landet i nord. Prisen hans ble nå gitt til mye gjævt folk, men den ble gitt til likt og ulikt, slik at alle kunne være fornøyd. Også våpensmedene var godt fornøyd med dette.
Så hendte det en vakker dag at prisen ble gitt til en som nettopp var blitt konge. Han hadde flere våpensmeder og hærmenn enn noen før hadde hatt. Landet hans var stadig i krig rundt om i verden og mange tenkte ille om at han fikk slik hyllest. Men andre mente han allerede hadde øvd stor dåd, da han utsendte bud om at ingen konger lenger skulle ha det nye ragnarokk-våpenet som kunne legge alt øde. Dette hadde han sagt i rådet som alle konger hadde gått inn i for å redde kommende generasjoner fra krigens svøpe.
Kanskje var det ennå håp for den rike, gamle mannens store tanke – kanskje ville menneskenes eventyr på en rik og gavmild klode ikke ende med atombombens
”Snipp snapp snute, nå er eventyret ute.”